Blogg · 02/05/2021 0

Hvorfor er rasisme sett på som noe annet en mobbing?

Mobbing er mobbing samme hvilken etnisitet offeret eller mobberen har.

I dag leste jeg artikkelen i VG om MDG politikeren Lan Marie Nguyen Berg som er ute og forteller om sin opplevelse av å være asiatisk i Norge, og hvordan hun mener Norge er et så mye være samfunn en det eksempelvis er i hennes fars opprinnelsesland Vietnam. 

Det som alltid forundrer meg med slike intervjuer er, hvordan man fremstiller intervjuobjektets subjektive meninger som fakta, og hvordan man lar være å følge opp med litt mer kritiske spørsmål når intervjuobjektet kommer med klare ubegrunnede påstander. 

I intervjuet med Lan Marie Nguyen Berg er det klart at man ikke skal undervurdere hennes personlige opplevelser, og ta hennes subjektive følelser på alvor, men man må også gjøre det klart for leseren at hennes meninger er nettopp hennes personlige meninger, og at de kanskje ikke fullt og helt skildrer verden vi lever i. 

Ett eksempel på hva jeg mener er når Lan forteller om hvor fantastisk det va å være i farens hjemland Vietnam, og om hvordan vietnameserne så ut til å være så veldig mye mer åpne til henne som halvt norsk i forhold til hva det norske samfunnet er, og det er ikke vanskelig å legge merke til at både Lan og VG her forsøker å fremstille Norge intolerant og rasistisk. 

Hvordan kan jeg vite dette spør du kanskje, og svaret finner vi i selve innledningen til intervjuet der VG nevner at det har vært mye hat og rasisme mot asiater i USA og Europa den siste tiden, og at intervjuet er kommet til fordi Lan Marie Nguyen Berg  nå ønsker å bidra med sitt syn på saken. 
 
Man nevner også at intervjuet er en del av en trend på sosiale medier der folk med en asiatisk bakgrunn nå står frem under #StopAsianHate som kom til etter et brutalt angrep på en asiatisk kvinne i USA, men man utelukker å fortelle at mannen som utførte det pressen har kalt ett rasistisk angrep var en afro-amerikaner, og at de fleste angrep på asiater i USA er begått av afro-amerikanere. 

Legg merke til hvordan ingen påpeker at gjerningspersonens etnisitet, og spør deg om de ville unnlatt den detaljen om kvinnen var hvit?

Jeg nevner her hvordan situasjonen er i USA ettersom man ikke har tilgang til tilsvarende tatt i Norge eller Europa da norske og europeiske myndigheter ikke ønsker vi skal kunne dokumentere disse tingene i frykt for at det skal kunne brukes som et argument imot dagens asyl- og innvandringspolitikk. 

Men tilbake til Lan Marie Nguyen Bergs fortelling om hvor bra hun ble mottatt i det vietnamesiske samfunnet. 

Det underlige med Lan Maries fortelling er at når man snakker med folk med en vietnamesisk bakgrunn så forteller de ofte at familiene dems ikke ønsker de skal finne seg en etnisk norsk kjæreste, og at det vietnamesiske samfunnet er veldig fordomsfullt. Det samme sier folk som har bodd, og er fra andre asiatiske land, og det blir også ofte hevdet at man i asiatiske land er mye mer rasistiske en hva man er i vesten og da særlig Norge. 

Det finnes også eksempler på hvite som har flyttet til asiatiske land, og som har følt seg veldig godt mottatt i landet helt frem til ting har gått litt galt for dem, og de ikke lengre har hat penger nok til at asiatene har kunnet sett på dem som en inntektskilde, og at så fort man går fra å være en “rik” turist til å bare være nok en fattig utenforstående så viser samfunnet sitt virkelige ansikt. 

Dette er selvfølgelig noe som ikke er unikt for asiatiske land, og man ser ofte det samme i vestlige land hvor man ofte tar veldig godt imot rike mennesker samme hvor de kommer fra, og at så lenge man kan tjene penger på dem så er man hyggelige, og viser dem en viss grad av respekt. 

Videre får man heller ikke høre i intervjuet hvorfor, om nå det vietnamesiske samfunnet er så tolerant og inkluderende som det Lan i intervjuet hevder, hennes familie ikke har flyttet tilbake til Vietnam. For skulle man kun gå etter hva Lan Marie forteller og hennes subjektive opplevelse av det vietnamesiske samfunnets behandling av henne som halvt norsk, vel da burde det jo ikke være noe problem for familien hennes å returnere til landet de flyktet fra på 60 tallet. 

Selvfølgelig vet vi alle at Lan Maries fortelling om hvordan det vietnamesiske samfunnet er og fungerer ikke er en objektiv beskrivelse av virkeligheten, men jeg tror det er viktig at mediene når de fremmer en persons subjektive opplevelse av noe, også påpeker nettopp det faktum at hva som fremkommer i intervjuet er intervjuobjektets subjektive meninger, og at disse ikke alltid korresponderer med objektive fakta. 

Trekker frem rasisme i Norge som et problem 

Videre mot slutten av intervjuet kommer Lan Marie inn på drapet på Benjamin Hermansen, og hvordan hun opplevde det som skremmende i tiden etter drapet å ferdes ute i det tilsynelatende sterkt “rasistiske” norske samfunnet, og hun fortsetter med å nevne 22 juli og drapet på Johanne Ihle-Hansen. 

Problemet med denne fremstillingen i pressen er at man aldri får høre den “andre” siden av historien, og man aldri får høre om hvor mange etnisk norske kvinner og menn som er blitt drept de siste ti årene, eller hvor mange etnisk norske jenter som er blitt overfalt og voldtatt av fremmedkulturelle. 

Nei, disse tallene kommer aldri frem i avisene, og man får heller ikke høre noe om volden og rasismen som utøves mellom de ulike minoritetsgruppene i landet. Dette er tall som ikke fremkommer noe sted i offentligheten, og takket være FRPs forsøk på å få enkelte tilsvarende statistikker fra SSB, vet vi også at myndighetene gjør alt for å skjule dette. 

Men er ikke Lan Maries og andre asiaters opplevelse av rasisme viktig å ta tak i?  

Selvfølgelig er det feil at noen skal oppleve å bli mobbet eller på andre måter forskjellsbehandlet på bakgrunn av sin etnisitet, og vold mot noen fordi de ser annerledes ut, prater eller kler seg annerledes er selvfølgelig heller ikke greit. 

Det man derimot må kunne stille spørsmålstegn ved er hvorfor mobbing eller diskriminering av folk på bakgrunn av etnisitet må ha sitt eget begrep og sin egen lovgivning, og hvorfor dette ikke enkelt og greit faller innunder de samme lovene som gjelder om man mobber eller diskriminerer noen av etnisk norsk opphav? 

Si at jeg kaller en neger for “svarting” fordi han spyttet på meg. I et slik tilfelle ville han kunne anmelde meg for rasisme som ifølge lovverket i dag er en alvorligere forbrytelse en å spytte på noen, og man stiller sjelden spørsmålstegn til om ikke spyttingen også var en form fro mobbing eller rasisme. 

Sett at jeg spyttet på en hvit person fordi jeg mente personen var en idiot, og jeg ville “krenke” og latterliggjøre ham fremfor hans venner? Dette ville vi kalle mobbing, men reaksjonene ville ikke vært i nærheten av så alvorlige som hva de ville vært om personen jeg spyttet på var av en annen rase en meg, og jeg ville ikke kunne anmelde personen jeg spyttet på for mobbing eller rasisme om han kalte meg en feit idiot. 

Med andre ord finnes det ulike lover som gjelder for ulike typer mennesker i vårt samfunn, og man kan jo lure på hvordan politikere som selv hevder de er imot all form for diskriminering har skapt et lovverk som gjør nettopp det. 

Lovverket burde slik jeg ser det være likt for alle norske borgere, og man burde ikke ha noen lover som spesielt gjelder enkelte grupper i samfunnet. Lovverket bør være fullstendig objektivt, og bør ikke se på hvorvidt en ting ble sagt eller gjort på bakgrunn av en persons etniske, religiøse eller seksuelle bakgrunn. 

Når det kommer til dette med diskriminering så mener jeg loven KUN skal gjelde ovenfor arbeidsgivere og staten, og at privatpersoner må få kunne diskriminere så mye de selv måtte ønske da vi alle hver eneste dag både blir og utsetter folk rundt oss for en eller annen form for diskriminering. 

Et eksempel er at du drar på byen for å ha det gøy, og en jente kommer opp til deg og ber om en dans. Du ser på henne og si du ikke ønsker å danse nå. Årsaken forteller du kanskje ikke til henne, men du valgte kanskje å ikke danse med henne fordi hun var svart, kanskje fordi hun var hvit, kanskje fordi hun var asiatisk eller kanskje fordi hun enkelt og greit hadde store føtter. 

Hva som var årsaken er knakende likegyldig så lenge det er snakk om to privatpersoner, og så lenge det ikke er snakk om at andre lover er blitt brutt slik tilfellet ville vært om du slo til vedkommende. 

Det jeg med andre ord forsøker å si er at jeg driter i hvordan du ser ut eller hvem du er så lenge du er hyggelig og grei med meg, og at om du ikke er det så er det helt opp til meg hvorvidt jeg vil omgås deg eller ikke. 

Nå er jeg spent på hvordan andre der ute ser på dette, og håper dere vil legge igjen en kommentar hvor dere sier hva dere mener om saken.